Meny

Historien om speilet

Fra først å være forbeholdt overklassen utviklet speilet seg etter hvert til å bli en dekorativ pyntegjenstand for alle.

Dagens speil: en viktig ledsager i hverdagen

Siden oppfinnelsen for 8000 år siden har speilet utviklet seg kontinuerlig som bruksgjenstand, og litt etter litt har også produksjonsmetodene forbedret seg. I dag kan vi ikke forestille oss å bo i et hjem uten speil! Hver enkelt av oss har i alle fall et baderomsspeil hengende over vasken, og for noen er dette et absolutt minimum. Ofte kan man finne denne viktige ledsageren i mange utførelser i hjemmet, for eksempel som et stående speil, som veggspeil, lent inntil veggen oppå en kommode eller integrert i møbelet, som tilfellet er med sminkebord og klesskaper. Speil kan gi en flott dekorasjonseffekt både på soverommet, i gangen og i stuen. Over en peis kan et speil skape en eksklusiv atmosfære.

La deg inspirere og se produktkategorien vår veggspeil:

Storslåtte veggspeil

Mennesket titter inn i speilet, speilet titter tilbake

Har mennesket alltid betraktet seg selv i speilet?

Dette var faktisk ingen selvfølgelighet for ikke så altfor lenge siden. Visste du at speilet i århundrer var en absolutt luksusgjenstand, som kun et mindretall hadde råd til?

I lang tid ble speilene levert somrunde, polerte metallskiver. De var ikke større enn en tallerken og kunne kanskje sammenlignes med dagens kosmetikkspeil. Det var dermed ikke mulig å betrakte seg selv fra topp til tå, men kanskje var det, av mangel på muligheter som dagens helfigurspeil tilbyr, heller ikke behov for dette? Det er vanskelig å si om den menneskelige forfengeligheten er et barn av renessansen, selv om det etter hvert ble mulig å lage speil i større dimensjoner takket være forbedrede produksjonsmetoder av speilglass. Det magiske glasset var riktignok svært dyrt, og først på 1800-tallet, da produksjonen ved hjelp av kjemiske og mindre kostbare fremgangsmåter, etter hvert ble til en industrialisert masseproduksjon, ble speilet til hva det er i dag:

En nyttig gjenstand i hverdagen, som pynter opp rommet.

En liten kulturhistorie om speilet

Den mytologiske fortellingen om Narkissos gjør det begripelig at mennesket i gammel tid bare kunne betrakte sitt eget ansikt bøyd over en rolig vannflate.  Det er derfor svært sannsynlig at de eldste forløperne til speilet var vannbeholdere. I antikken og senere i middelalderen betraktet menneskene seg selv i polerte metallskiver, som hadde en lett buet form. I antikkens Hellas brukte særlig kvinnene denne skiven med gjenskinn, for den kvinnelige skjønnhet dreide seg hovedsakelig om ansiktet og håret. I antikkens Hellas ble mannens skjønnhet vurdert ut ifra hvilken kropp han hadde. Den kunne imidlertid ikke betraktes fullt ut i den lille, runde metallskiven.

På 1500-tallet oppfant den franske humanisten Rabelais klosteret Abbaye de Thélème, som er den første utopien i fransk litteratur. I dette klosteret lever menneskene ikke som fattige munker, men frie og med velstand. Rabelais beskriver i denne fortellingen hvordan hvert av de 9332 rommene i klosteret ikke bare var utstyrt med nydelige stofftapeter, men også med store krystallspeil som man kunne betrakte seg selv fra topp til tå med.  For oss er det i dag vanskelig å forestille oss hva som er så fantastisk med store speil, men fortellingen illustrerer svært bra at store speil var dyre sjeldenheter.

Det er bare litt mer enn et århundre siden man utelukkende kunne beundre disse dekorative underverkene på veggene i det kostbare interiøret til den sosiale overklassen. Novellen The Turn of the Screw (1898) av den britiske forfatteren Henry James er et enestående eksempel på denne eksklusiviteten. Der kan man lese om hvordan den nye guvernanten på den engelske landeiendommen betrakter seg selv fra topp til tå for foran et stort speil for første gang i livet.

At det til syvende og sist ble brukt glass i stedet for polert metall for produksjonen av speil, har sitt opphav i den italienske renessansen. Glasset ble gjort reflekterende ved hjelp av en metallegering av smeltet kvikksølv og tinn.  Denne teknikken heter fortinning og ble utviklet i Venezia.

Venetianske speilfabrikker i Versailles

Omgangen med kvikksølv under de forskjellige arbeidsetappene ble ikke uten følger for de venetianske kunsthåndverkerne: Levetiden for en speilfabrikant var sjelden mer enn 30 år. Ellers organiserte speilprodusentene i lang tid et produksjons- og handelsmonopol for speil. Under solkongen Ludwig XIV nådde importen av venetiansk glass slike høyder at den franske finansministeren Colbert, som tilstrebet en større autonomi for kunst og håndverk i Frankrike, sendte hemmelige agenter til glassprodusentene i Venezia. Deres formål: Å lokke de venetianske håndverkerne til Frankrike med fagre løfter. Overtalelsesarbeidet til agentene ble til syvende og sist kronet med suksess, for i 1665 så den kongelige glass- og speilprodusenten Compagnie de Saint-Gobain dagens lys. Speilsalen i Versailles er uten tvil deres mest berømte arbeid. Når man tenker på datidens tekniske muligheter, er denne en virkelig heltedåd, for først noen år senere, på slutten av 1600-tallet, oppstod det laminerte glasset.

I dag er produksjonsmetoden for speil den samme som ble oppfunnet på 1800-tallet:
Glasset blir overtrukket med et lag sølvmetall (i dag dreier dette seg om aluminium).

Å koble det nyttige sammen med det behagelige

Renessansen representerte en ny epoke i historien om speilet og produksjonen av dette.

Denne utviklingen foregikk parallelt med bilderammene, for et speil var helt utenkelig uten ramme. Speilene ble rammet inn på akkurat samme storslåtte måte som malerier, fordi man fremfor alt så på dem som innredningsgjenstander som utsmykket omgivelsene. Det store dekorative potensialet unngikk verken fabrikantene eller kjøperne av dette eksklusive objektet, som dessuten var svært nyttig når man skulle kle på seg, ordne frisyren og sminke seg.

Siden renessansen ble speilet utbredt i interiøret til den europeiske adelen, helt til også borgerskapet på 1800-tallet unnet rommene sine dette dekorative vidunderet. I Paris ble det sett på som très chicdersom man hadde et speil over kaminen.

Speilet som innredningsgjenstand

Med sine dekorative fordeler beriker det ikke bare flotte gamle bygninger, men særlig små og mørke rom kan ha nytte av et speil, fordi det gjør at rommet virker større og lysere. Ønsker du å henge opp flere speil i hjemmet? Da kan du leke deg med perspektivet og oppdage rommet fra helt nye vinkler. Har du fått øynene opp for en flott rammeprofil, men har ikke et passende bilde å ramme inn og ønsker heller ikke å kaste deg på moten med en tom ramme, er et innrammet speil en god idé. I samme stil, etter samme mønster, kan et veggalleri bestå av en sammenstilling av bilder og speil dersom du mangler ett eller to tematisk passende bilder.

Når det gjelder regler for veggoppheng, gjelder de samme reglene både for et innrammet speil og en bilderamme. Er speilet festet over et møbel, er det lurt å ha 20 cm avstand mellom møbelet og den nedre rammelisten. Ellers avhenger høyden på speilet av om det har en nyttig eller dekorativ funksjon.

Å velge speil og ramme

Barokkrammen Barcelona i gull fra Bingold

Prisen på et speil kan variere mye. Et fasettspeil er for eksempel mer kostbart å fremstille, noe som også gjenspeiler seg i prisen. Et veggspeil etter mål kan også skille seg betydelig ut i pris til sammenligning med et speil med standardmål.

For valget av rammeprofil kan du orientere deg etter innredningen du allerede har. Før du kjøper produktet, bør du bestemme deg for om det innrammede speilet skal passe inn i en stilistisk helhetlig innredning eller om du skal gå for en modig stilmiks. Er det innrammede speilet hovedgjenstanden i rommet fordi det dreier seg om et eksklusivt speil, eller er det ment å passe sammen med andre innrammede bilder på veggen eller til og med sammen med andre speil?

Passende for dette temaet
Nettbutikken for bilderammer, fotorammer og passepartouter. Vi sender bilderammene fra Tyskland til Norge.
artvera GmbH & Co. KG | Organisasjonsnummer: 926 071 343